Strawberry fields forever

Visdomsord på jentedoen på HF #1:

For en morgen!
Tidlig på morgenen ringte telefonen. Skjult nummer. Jeg rakk akkurat ikke å ta den, og ble drida sur på personen bak Skjult nummer som hadde vekket meg early in the morning.
Så ringer det igjen. “Hei, blablabla, Sjømannskirka, blablabla, vi får ikke nok penger av Staten, blablabla, gi oss alt du eier.”
Jeg var enda sur, og sier “Nei, beklager du, men jeg er student og har ikke råd.” Dama i telefonen er kjempesnill og søt og spør meg hva jeg studerer. Jeg svarer Språk og Religion, og hun sier at det hørtes kjempegøy ut, og lurer på hvilket språk det er. Jeg svarer at det er spansk, og hun responderer med en snerten liten spansklinje, i form av muy interesante. Vi snakker spansk i telefonen, for det viser seg at hun kan snakke spansk. Hun har nemlig bodd i Puerto Rico (i Karibien) i to år, og dessuten så hadde hun en ektemann en gang som var spanjol og het Ricardo Alexander Ramirez pluss tre navn til. Jeg svarte at det hørtes gøy ut, og hun var igrunnen enig i at det var det. Jeg la til at målet mitt var å i løpet av livet lære meg ti språk, om ikke mer, og da ropte hun høyt i røret at det var hennes drøm også, og at hun nå kunne syv språk. Om man regnet med skandinaviske språk da, og det gjør man jo. Jeg merket jeg var kraftig imponert.
Hun forteller meg at snart skal hun til USA, på ferie til Florida, for i år er hun 60 år, og da får man nemlig en ekstra uke påskeferie. Så du kan glede deg litt til å bli gammel sier hun til meg. Jeg sier at det gjør jeg dessverre ikke, og hun sier hun forstår. I Florida venter kjæreste/mannen på henne, hun sier at hun ikke kan ta ham med til Norge, for han er litt galen, så derfor er det best at han bare er der han er. Jeg svarer at ja da er det kanskje bare best at han er der, og legger til at jeg har bodd i Florida. Hun skriker høyt og sier at hun også har det og at hun dessuten bodde på Manhatten i New York og jobbet der i 12 år. Jeg innrømmer at jeg aldri har bodd i New York, men besøkt byen mange ganger.
Hun sier hun ikke får lov til å snakke med meg mer nå, vi har tross alt snakket sammen i tre kvarter. Hun spør meg om jeg er fra Kristiansand, jeg svarer ja, og forstår at det er hun også. Hun forteller meg at navnet hennes er XXX (dette må være hemmelig, det håper jeg dere forstår) og at hun står i telefonkatalogen. Om jeg noensinne er i byen (for hun bor i byen) hadde det bare vært koselig og gøy om jeg ville gå på café med henne, og kjase om verden. Det vil jeg. Jeg skal dessuten gi deg noen hemmelige triks som ikke står i boka, sa hun.